Vi bygger hus!

Flomvannet har begynt å trekke seg tilbake og etterlater seg enorme ødeleggelser

Støvskyene ligger som et teppe over området i det jeg humper avgårde på slitne veier i retning en av landsbyene som druknet i flommen for noen uker tilbake. Klokken er bare syv på morgenen, men varmen er allerede trykkende. Denne tiden på døgnet er både behagelig og utrolig vakker, solen er akkurat i ferd med å stå opp, og før det totale kaoset starter på veiene.
Langs veien ligger fortsatt åkrene under vann, men mange steder har vannet trukket seg nok tilbake til at mange som måtte flykte fra vannet nå har begynt å returnere til landsbyene sine igjen. Til det som en gang var landsbyen deres, for det er ikke stort igjen…
Flommen fratok dem stort sett alt de eide og hadde, og de som nå returnerer er i ferd med å møte vinteren uten hus, uten noe å leve av, uten inntekt, og med enorme utfordringer foran seg. Men også uten alternativer, ettersom temporære flyktningeleirer ikke er noe blivende sted.
Vi i Leger uten Grenser er tilstede for nettopp disse menneskene. Hundretusener av mennesker som er i samme fortvilte situasjon, og som i tillegg til den daglige nødhjelpen vi tilbyr med mat,vann og medisier, også er nødt til å få på plass en form for shelter før vinteren og kulda kommer.
For det er faktisk vinter her og, selv om det er vanskelig for meg å forstå her jeg sitter og svetter i 35 varmegrader . Men om kun en måned kan temperaturen falle ned til godt under 0 grader på nattestid, og det kan være skjebnesvangert for underernærte mennesker uten beskyttelse mot kulda.

Materialutdeling i en landsby med en lettet og entusiastisk lokalbefolkning som ivrige medhjelpere.

Så vi har nå utvidet fokuset fra den daglige medisinske hjelpen,og denne uken startet vi med distribueringen av de første husene. Et hus i denne sammenhengen er bestående av bambusrammeverk, med vevde strå- og gressmatter som vegger og tak. Målet er å distribuere dette i så stort kvanta som overhodet mulig nå i tiden fram mot nyttår, og på den måten tilby de flomrammede familiene et midlertidig shelter, men samtidig solid nok til at de kan videreutvikle det ved å bygge vegger av gjørme og tak slik de er vant med, men med rammeverket av bambus for å gjøre det hele mer solid og holdbart på lengre sikt.
Denne uken fullførte vi husutdelingen i to landsbyer, og med fantastiske resultater! Gleden og takknemligheten er å lese i alle ansiktene som kommer oss i møte i det vi ankommer med kolonnen med lastebiler med materialer. 

Og her er det hjelp til selvhjelp som gjelder. Èn halv dag med trening på å bygge husene sammen med oss, og deretter bygger de husene sine selv med materialene vi deler ut. Det er flott å se hvordan landsbybefolkningen går sammen, og hvordan absolutt alle, fra de minste barna til bestemødrene, er med på byggingen.
Det er harde og lange arbeidsdager her, men energien man får av håndtrykkene, smilene og tårene fra menneskene man møter i arbeidet hver dag, gir uante mengder pågangsmot og utholdenhet.
Så vi gir bånn gass videre, og jeg gleder meg som en unge til å se hundrevis og tusenvis av ”våre” bambushus på alle kanter om noen uker!

Minner igjen om innsamlingsaksjonen min, er straks halvveis til målet mitt om 30 000,- innsamlede kroner før jul. Gå inn her for å gi ditt bidrag: http://aksjon.legerutengrenser.no/nor/collection/view/39

Årets Gi Jernet - helt!!

Jeg har vært griseheldig og blitt valgt ut blant over 2000 søkere til Gi Jernet 2010! 

Konseptet er å trene meg opp ved hjelp av Powerade, top notch treningsutstyr fra diverse sponsorer, og ved tett oppfølging av noen av norges beste trenere, og målet er Birkebeinertrippelen, det vil si skirenn i mars, sykkelløp i august og løp i september. 

Jeg kommer til å blogge, men ikke her på siden. Du kan derimot følge meg ved å klikke her og ved å følge med på både Twitter, Facebook, Flickr og Youtube. Så alle muligheter for å holde seg oppdatert, og aller helst inspirert til å komme i gang med trening og gi jernet selv :)

Du kan se promofilm ved å klikke her

Håper du følger meg videre, jeg trenger alle støttekontakter jeg kan få!!

Hilsen Eirik

Nicaragua!

Her er reisefoelget, fra venstre: Pierre, meg, Debb, Ryan, Henrik, Guy og Emil

Bading i en foss i Nicaragua

Jeg har kommet meg ut av det saakalt livsfarlige Honduras, reist gjennom hele Nicaragua og er naa midt i bushen i Costa Rica. Foer jeg reiste inn i Honduras fikk jeg beskjed om at det var opptoyer, gatekamper og massevis av tilfeldige drap rundt om i landet, og at alle turister burde holde seg langt unna.
Men sta som jeg er reiste jeg likevel, og hadde to flotte uker uten problemer (bortsett fra en lommetyv som fikk med seg digitalkameraet jeg har laant av min kjaere far...)

Jeg kom meg over grensen til Nicaragua nesten uten aa betale grensepolitiet noe ekstra, og tok bussen inn til Leon. Byen er omringet av en haug med aktive vulkaner, blant annet en man kan gaa opp og sandboarde ned fra. Det maatte jo testes!

Paa hostelet i Leon moette jeg paa Ryan og Debb fra San Diego. De er paa road trip i mellomamerika med en snasen van de kom over i Guatemala. De inviterte meg med videre sammen med Craig fra England, og Pierre, Henrik og Emil fra Sverige.

Vi kjoerte videre sammen til Granada, der vi tilbragte to dager med aa tusle rundt og se paa markeder, kjenner jeg har faatt min del av det etter et aar i soer-amerika saa var vel ingen innertier.

Chiquemula (bilen) tok oss videre derfra til San Juan del sur, en liten surfelandsby ved Stillehavet. Avslappet stemning, vakre solnedganger, og deilige strender skapte en god atmosfaere de dagene vi tilbrakte her. Dessverre var ikke surfeboelgene saa mye aa skryte av...

Veien gaar videre til Costa Rica med samme reisefoelge, gleder meg til nye opplevelser!

Dykking i Paradis

Bestaatt foerste dykkekurs og ute og feirer med de jeg tok kurset sammen med. Her er Hernesto fra Guatemala.
Bilder fra oya Cayos Cochinos der jeg var paa dykketur i dag. Paradis!! ca 10 fastboende mennesker paa en liten "Donald-oey" , dvs en sandflekk og noen palmer. Saann skal jeg ogsaa bo en vakker dag....

Jeg befinner meg fortsatt paa Utila og her er det fantastisk om dagen! Sola skinner, havet er krystallklart, vannet er varmt, og dykkingen blir morsommere og morsommere. I dag gjorde jeg mitt foerste dypdykk, og kom meg ned paa 40 meter. Det var en merkelig opplevelse, jeg la meg paa ryggen og tittet opp og det var laangt til overflaten!

I gaar dykket jeg et gammelt skipsvrak som ligger utenfor oya her, og gjorde ogsaa mitt foerste nattdykk. Litt skummelt ettersom man ikke ser noenting rundt seg annet en akkruat der man holder lykta, men jeg storkoste meg.

Regnet gikk fort over her, den siste uka har det vaert 35 grader og straalende sol, helt perfekt!
Hudfargen veksler mellom brun og roed alt ettersom hvor mange timer det er mellom hvert dykk, et behagelig liv :)

Solnedgangen fra der jeg bor, helt ok.

I dag ble jeg ferdig godkjent Advanced Scuba Diver og lurer paa om jeg skal ta enda et kurs som Rescue dykker foer jeg reiser videre. Neste maal tror jeg er El Salvador, men det faar tiden vise.

Regntid sier du?

Fra sol og sommer i Miami satte jeg kursen mot opptoyer, braak, ustabilitet og politisk trobbel. Honduras har det ikke saa helt greit for tiden...
Men jeg kom meg ihvertfall til Utila i det karibiske hav etterhvert, uten mer svinn enn et kamera og et bankkort (lommetyver...)

Jeg saa for meg en deilig karibisk oy med palmer, hvit strand, krystallklart hav og sene kvelder og sol og varme. Stedet har alt dette, bortsett fra sola:)
Omtrent i det jeg gikk ombord paa kaia her startet regntiden her. Jeg visste jeg var i faresonen men haapet at vaeret skulle holde seg et par uker til, men nope.





I gaar startet jeg med open water dykkekurs, og det virker veldig veldig moro.
Og da er det godt aa vite at om jeg skulle bli fullstendig hekta kan jeg jo bare bli igjen her en stund og fortsette med videre kurs :)

Men enn saa lenge skal jeg nyte tiden her paa tross av litt vel hefitg vaer. I morgen er det meldt opphold i det minste, og til helgen skal visst sola titte fram igjen. det er ikke dumt!

Miami beach baby!

Jeg har tilbragt de siste dagene paa Miami beach og har storkost meg!
har bodd paa Miami Beach international travelers hostel, et fantastisk bra sted som absolutt er aa anbefale.

Dette er et merkelig sted. Jeg har aldri i mitt liv sett saa mange "perfekte" mennesker paa et sted. det er mye flott aa se paa, men ogsaa vanvittige mengder silikon dyttet inn overalt der det er mulig, og det er jo ikke akkurat snadder noedvendigvis...

Naa pakkes sekken, imorgen tidlig gaar turen videre til honduras. har hoert at det er ganske urolig der for tiden saa er litt spent paa akkurat det, men skal ta det forsiktig og satser paa at det skal gaa uten stoerre problemer. Er det helt krise hiver jeg meg paa bussen og reiser lenger soer til Nicaragua istedet.

Bilder kommer etterhvert, saa fort jeg finner en internettkafe der jeg faar lov aa legge inn bilder paa dataen!

Barneskirenn!!

I går morges kunne jeg løfte armene i triumf, nyte utsikten fra Cotopaxi ( i teorien ihvertfall, var omtrent 5 meter sikt...) og ta de obligatoriske smilende-mann-med-norsk-flagg-i-hendene- bildene!

Cotopaxi sies å være verdens høyeste aktive vulkan. Det er ihvertfall det ecuadorianere påstår. Ifølge alle målinger, leksikon og stort sett alle andre som har noe å melde er det feil, men uten at det la noen demper på gleden over å nå toppen.

For det var et slit. Med øks, sko med ispigger, hodelykt og varme klær begynte vi å gå fra refugioen (basecampen) kl 01.30 natt til søndag. Skyfritt og med en vanvittig stjernehimmel tuslet Steffen, jeg og guiden Abraham rolig oppover fjellsiden.

Utstyret var stort sett leid, og var rein dritt, innerst var det et lag med nyinnkjøpt polyester som var det eneste å få tak i, ifølge "ekspertene" i villmarksbutikkene her er nemlig ullundertøy helt ubrukelig mot polyesterens unike egenskaper. De bør få seg en tur til Norge en kald vinterdag og lære seg åssen verden funker.

Etter drøye 5 1/2 times klatring lyste himmelen opp, sola steg opp over horisonten og vi jobbet oss opp de siste bakkene til vulkantoppen. Vel vitende om at Odd Magnus, Johan, Kristian, Kjetil, Oddvar og Trond aldri kom så langt. Det gjorde godt :)

På toppen var det ivrig aktivitet for å få tatt så mye bilder som mulig. Spensthoppbilder og flagg-i-hånda-bilder ble knipset i vei, og selvfølgelig forsøkte vi å se så uanstrengte ut som mulig.

Nedturen er aldri moro. Man har nådd målet, har vondt i kropp og vilje og vil helst bare ned så kjapt som mulig. Da er det ikke snadder å gå i bratt nedoverbakke i tre timer med verkende lår.

Men været hjalp oss godt på veien. Skyfri himmel, fantastisk utsikt og blinkende snø gjør godt for sjela, og det var også motiverende å møte turselskapet vårt som var på vei opp mot toppen.

Turen var en stor opptur og vanvittig moro. Jeg fikk igjen bekreftet at jeg er glad i å ha det vondt og å pine meg selv, og nå blir det å se seg om etter en ny topp å bestige. Kanskje jeg rekker Chimborazo før jeg tar turen hjem til Norge...

Jeg har hvertfall fått opplevd på kroppen alt det Ecuador har å by på nå. Surfing og strandliv ved Stillehavet, jungelsafarier, indianerliv, og til slutt opp i høyden i Andesfjellene. It is completed!

Nå går turen videre mot mellom-amerika, sannsynligvis til karibiesiden der jeg skal ta dykkelappen og surfe. Mitt forholdsvis nyinnkjøpte surfebrett blir med på turen, og veien blir til mens jeg går den. Kommer nok noen oppdateringer underveis, om jeg kommer meg forbi ulike hindringer som obskure grenseoverganger og Guatemala City som ikke akkurat en noen fest for en enslig gringo med ryggsekk og surfebrett på skulderen...

Hasta luego!

Første topp er besteget!

jeg ankom Quito i går kveld og gikk hardt ut i dag morges retning vulkanen Pichincha på 4794 meter.
Det er høyt.

Jeg har aldri vandret rundt oppe i skikkelige høyder før, så det var en merkelig opplevelse å gå med følelsen av å ha vært gjennom en hard treningsøkt omtrent i det samme jeg tok første skritt.
Men turen opp var strålende! Etterhvert fikk jeg lagt av meg Galdhøpiggen-tempo og kommet inn i en god rytme med mye frekke pusteøvelser underveis. Hodet fungerte fint og kroppen var helt på plass bortsett fra balansenerven som innbilte seg at den hadde omtrent 2,5 i promille fra 4600 meter og opp.

I det jeg kom på toppen sprakk skylaget opp og jeg fikk en fantastisk utsikt over Quito by, og til Iliniza Norte ( 5150 meter) og Cotopaxi ( 5897meter) som skal nedlegges senere i uka.

Timene etter at jeg kom ned har jeg stort sett ligget rett ut og bøttet innpå litervis med vann, fikk et hett tips om at det skulle være snadder for å forebygge høydesyke.

Jeg er ved godt mot, og gleder meg som en unge til å (forhåpentligvis) stå på toppen av Cotopaxi om noen dager!

Ciao Guayaquil!

Ti måneder har rast avgårde, nå er baggene pakket og taxien til flyplassen henter meg om en halvtime. Veldig rart å skulle pakke og reise nå, jeg har blitt glad i arbeidet, i menneskene og skulle sånn sett gjerne vært med videre i dette arbeidet. Det tar tid å bli skikkelig kjent med en ny kultur, bli trygg på språk, bli kjent med nye kolleger, og når jeg nå endelig er der at de tingene er på plass, så er det Norge neste.
Men jeg er strålende fornøyd med dette året, og er ikke i tvil om at det kommer til å bli mye utenlandsjobbing på meg i årene framover!

Nå reiser jeg til Quito for noen dager med akklimatisering, før jeg drar på meg fjellutstyret og begir meg ut på topptur. Målet er Cotopaxi på ca 5900 meter. Omtrent dobbelt så høyt som jeg noengang har vært før. Blir spennende å se om kroppen virker i høyden eller om det blir totalkollaps!

Jeg skal komme med jevnlige oppdateringer framover på hva jeg driver med, så kan dere som er interessert følge med så mye dere vil. Uansett skal jeg nyte reisen, og være mange opplevelser rikere før jeg kommer hjem til Oslo og inn i det trygge, gode livet der!

Hasta luego!

På tide å sparke liv i bloggen igjen!

Etter noen måneders tørketid fra bloggen fordi jeg rett og slett syns det er utrolig kjedelig å skrive blogg, skal jeg nå få fart på ting igjen.

For om tre dager setter jeg meg på flyet mot første av mange reisemål før jeg vender nesa mot Norge. Planen er å nå min første skikkelige fjelltopp, Cotopaxi på drøye 5900 meter skal bestiges neste helg om alt går etter planen. 

Deretter blir det å hive sekken på ryggen og surfebrett under armen og reise mot strand og bølger, jeg er ingen planlegger av meg så vet fortsatt ikke helt hvor veien går men lurer på om Costa Rica eller noe i den duren er tingen. Satser på 4,5,6 uker med intens surfing og ellers intens konsentrasjon på å være så ubrukelig som mulig for en periode - det skal bli fint!

Ser visst stort sett sånn ut i Costa Rica for tiden...

Her er noen små glimt fra livet ellers, jenta jeg sitter og snakker med her fortalte meg at to ungdommer hadde blitt skutt og drept rett utenfor huset hennes dagen før, og at hun grua seg til å gå hjem fra skolen. 

Nestor Nata er lånekunde i mikrokredittarbeidet D- Miro og forsørger seg og familien ved å lage smykker av kokosnøttskall. 

Fotballaget Santos Laguna har herjet i Ecuador i 2009, med fortsatt unge,lovende Næsheim som midtstopper. Det har vært utrolig moro å være med og spille med den gjengen her, jeg har fått mye juling på banen, og mye folk som har kommet for å se på kampene der gringoen spiller. Sånn er det å være eneste utlending i serien...Nå har volontørene Steffen og Erlend kommet til landet, og går inn på laget videre.

Lillebror gjør det sterkt på fotballbanen, mitt kjære Lommedalen har nå kommet til kvalifisering til 2.divisjon  - det er stort for bygda mi! 
Jeg går ut fra at du gjerne vil se intervju med Øystein samt hans siste frisparkmål: 

Titt gjerne innom på bloggen her fremover, så skal jeg få gitt oppdatering jevnlig på hvor jeg befinner meg!